SPRÅKETS DRABANTBY
ledsaget bare av radene
med fargeløse betongbyhus
går vi hånd i hånd
husene
mørket og jeg
smeltes sammen
til en smeltedigel av by
alt det vi ikke kan se
de stjernestille vinduene
månen
på halvt hold
alle de gangene
vi to har snakket sammen
hva jeg elsker aller mest
nattens magiske stillhet
hver gang er jeg fascinert
over hvordan du kan tømme byen
fullstendig for substans
jeg står midt i gata
strekker armene til siden
lener hodet tilbake
opp i stjernene
bare oss
ord
for nettopp denne stillheten
ord
for det som ikke beveger seg
det som ikke gir lyd
en by badet i mørke
mennesker i hus,
i leiligheter
sovende, våkne
levende, døende
er vi alle mennesker
i fravær av lys
sola
noen av de få
alltid der
en tillitsfull venn
over åskammen, fraværende
kanskje, den eneste
som aldri helt forsvinner:
et tidspust av blå vind
i nakken
løfter meg fremover
—
Liv-Christine Hoem
Akkreditert av Clubhouse International