Buss for tog ~ et reisebrev fra livet

Etter hvert som vi blir bedre kjent med hverandre på Fontenehuset, får vi også innblikk i mange sterke historier.
Audun ønsker med dette å dele sine erfaringer med oss for å vise at ingenting er håpløst, selv om det kan se veldig mørkt ut.
Audun forteller om motløshet, men samtidig om håp og veien videre. En historie til ettertanke.

Buss for tog ~ et reisebrev fra livet

Jeg hutrer i den sure høstettermiddagen, føler meg mer mislykket og ensom enn noensinne der jeg står i tussmørket på en plattform ute i ingensteds.
Toget med livet mitt har gått og jeg står alene igjen på perrongen, tynget av selvbebreidelse over alt jeg har forspilt.
Alle mulighetene jeg aldri grep, alt jeg skulle gjøre senere, alle vennskapene jeg ikke fulgte opp og bare lot visne. Og alle påbegynte prosjekt jeg aldri fullførte.
Måtte ingen gode mennesker gjøre samme bommerter, men tørre å leve og bruke hver dags muligheter!

Motordur forstyrrer tankerekken, lysene fra en buss i det fjerne blir sterkere etter hvert som den nærmer seg. Den stanser opp bak plattformen og jeg leser «Fontenehuset Drammen» i frontruten.
Døren foran går opp og åpenbarer vennlige ansikter som spør om jeg har lyst å komme inn i varmen. Jeg nøler litt, men ingen ting kan være verre en der jeg er nå, så jeg tar sjansen.
Jeg blir tilbudt en plass og vi tar fatt på veien videre sammen. Jeg fornemmer umiddelbart en positiv aura som trenger gjennom min inngrodde skepsis.

Så småningom tør jeg å pleie kontakt med mine medreisende og den enestående rausheten medfører at jeg vanskelig kan annet enn å føle meg godtatt. Jeg ser at jeg ikke er den eneste som strever,
dem jeg har rundt meg skjønner hvordan jeg har det og er støttende. Dem gir impulser til å se meg selv fra et ytre perspektiv som avviker noe fra mine tilvente tenkemåter.
Etter mange gode samtaler begynner jeg å føle på en svak optimisme. Ser hvordan jeg ved å gjøre ting på andre måter kan få det bedre.
Andre egenskaper med meg selv kan jeg akseptere og lære meg å leve med, slik jeg opplever at andre gjør. Jeg smaker på følelsen av glede, litt redd for å slippe den løs bare for å bli skuffet – igjen.

Noen tar farvel med oss etter hvert som dem når sine mål. Det kan være skole, jobb eller andre ting. Så hyggelig at dem lykkes selv om dem etterlater tomrom!
Nye kommer til, usikre til å begynne med blomstrer dem i dette miljøet. Jeg kjenner en god følelse av dyp takknemlighet mot mine medreisende, medlemmer så vel som medarbeidere.
En takknemlighet som føles som varmen fra en god kopp kakao i kulde. Disse fine menneskene på Fontenehuset Drammen har gitt, og fortsetter å gi så mye!
Året rundt, uansett om det på mitt lokale plan er skiftende skydekke med lumske byger, storm eller godvær.

Jeg vet ikke hvor langt jeg skal, men håper jeg kan være med lenge enda og nyter samholdet underveis:-)